Seniornytt April - Juni 2014

Herunder finner du Seniornytt-artikler fra angjeldende periode. Den ferskeste artikkelen er nederst, den første og eldste øverst.

 

 

Bilde d afrikatur

Ikke alle 60-åringer drar på chartertur til syden!

Av Terje Mølnvik.

Klar for tur!

Det er mandag 16. september 2013 og vi er klare for avreise fra Skedsmokorset. Vi er Annbjørn Kleven som har kjørt sin røde -86 Goldwing 1200 Interstate fra Steinkjer et par dager før, Tor Håvard Lauritzen fra Strømmen med grønn -01 BMW 1200 LT, og undertegnede Terje Mølnvik med svart -91 Goldwing 1500 Aspencade.

Værvansker:

Været er slett ikke på vår side denne mandagen. Temperaturen er ca  6 grader, det ausregner som vi sier i Trøndelag og dagens etappe går til Gøteborg, hvor vi har bestilt oss plass på Stena Germanica til Kiel.

Vi kunne ha valgt å ta Colorline fra Oslo til Kiel, prisen blir bra det samme, men vi syntes at det var greit å få prøvd utstyret på litt hjemlige trakter før vi skulle gi oss i kast med det litt mer ukjente.

 

 Bilde B afrikatur

 

Med GPS som veiviser:

Turen til Gøteborg gikk fint og allerede nå var vi enige om at det var smart at jeg gikk til innkjøp av GPS før vi skulle legge i vei.  Vi hadde et par stopp underveis, delvis for å søke litt ly for de verste regnskurene og litt kaffe og mat måtte vi også ha. Stena hadde avgang kl 18:45 så vi hadde god tid. Innsjekk på båten gikk greit og vi fikk festet syklene godt i solide kroker. Lastestropper var tilgjengelig om bord. Vi hadde ikke planlagt veldig mye mer enn å ta denne ferja, og at vi skulle ende opp i Torrevieja i Spania førstkommende lørdag. Resten skulle vi ta underveis, vi snakket om å kjøre mye utenfor motorveiene.  Kveldene skulle vi bruke til å planlegge neste dags etappe. Alle hadde tidligere kjørt bil i Europa og vi var således godt forberedt på hva som ventet oss av trafikk og hastigheter underveis.

Med nesa sørover:

Tirsdag kl 0900 ankommer vi Kiel, sola skinner fra blå himmel og vi hadde ca. 15grader i lufta.

 Vi legger inn byen Koblenz som mål for dagen, men vi skulle ikke på død og liv kjøre dit, bare slik at vi hadde en retning og vi havnet opp i en liten by som heter Adenau ca 10 mil øst for målet vårt.

Vi kjørte litt vanlig landevei denne dagen. Det var fine veier, men vi følte nesten at vi ikke kom av flekken. Derfor ble det mest motorvei. Dagens etappe ble ca. 600 km. 

Underveis hadde vi flere stopp på fine plasser.  Vi hadde en annen overordnet beslutning, og det var at vi skulle ta kvelden senest kl.  18.00, da skulle vi finne oss et ok hotell og spise en bedre middag. Og det gjorde vi, «Bikers  Welcome»  sto det på skiltet, her fikk vi rom til 40 Euro m/frokost og vi fikk satt syklene i låst garasje. Hotellet hadde en meget bra biffrestaurant, godt øl og en lokal snaps som de insisterte på at vi måtte smake på.

Bilde C afrikatur

Mer vær:

Onsdag kl 0800 var det frokost og et blikk ut av vinduet kunne fortelle oss at det regnet, omtrent av samme styrke og intensitet som da vi forlot Oslo. Men det var bare å gjøre seg klar, temperaturen var helt ok og vi kjørte i retning Luxembourg, der skulle vi spise lunsj og se oss litt rundt.

Det ble et par timers kjøring i til dels veldig tett trafikk, vi fikk oss lunsj på en hyggelig restaurant. Deretter satte vi kursen mot Dijon i Frankrike. Her fant vi et ok hotell, men måtte rusle inn til byen for å få oss noe mat, dagens etappe ble bare 500 km, litt på grunn av været og delvis mye overvann på veiene.

Torsdag kl. 08.00 var det nok en gang frokost, været var på vår side, lettskyet og det skulle bli bare bedre utover dagen. Temperaturen kom fort opp mot 20-tallet og veiene var helt fantastiske.

Nå skulle vi kjøre gjennom Lyon, og alle som har prøvd det vet at der er det mange muligheter for å kjøre feil. Men vi stolte på GPS’en fra Tom-Tom og den loste oss trygt igjennom uten problemer.

Sør for Lyon går N-7 parallelt med motorveien og vi bestemte oss for å kjøre der et stykke. Veien gikk gjennom flere byer, mange lyskryss og det gikk veldig sakte, derfor ble det igjen motorvei etter et par timer. Dagens etappe var til Sete og dit var det ca 560 km.  Det er en koselig by som ligger helt ved Middelhavet litt sør for Montpellier.

Vi fant oss et greit hotell her også, her var det inngjerdet parkeringsplass med port som ble låst på natta. Frokosten måtte være såpass, men det er ofte slik på de kanter.

Bilde d afrikatur

 

Å bomme i bommen er ikke bra:

Fredag, samme fine været og dagens etappe var forbi Barcelona, ikke mer spesifisert enn det. Men først kjørte vi innom Narbonne og kjøpte oss en kaffe. Nydelig vær og alt regnet vi hadde hatt var glemt for lengst. Lunsj skulle vi spise i en liten by som heter Sant Feliu de Guíxols. Dette er i Spania, jeg hadde vært der for mange år siden og det er et helt nydelig lite sted helt nede ved vannet. Da ble det en lang og god pause der i shorts og t-skjorte. Der møtte vi en tysker som kjørte Goldwing 1800, han var på vei fra Mallorca og hjem til Tyskland. Han skulle kjøre via Mont Blanc og anbefalte oss å gjøre det samme på tur hjem. Dagens etappe ble beskjedne 400 km + avstikkeren til Sant Feliu de Guíxols. En ting lærte vi denne dagen, når man kjører av fra motorveien og skal betale er det viktig å kjøre i riktig betalingsfelt! Der bomma vi en gang, og franske bilister tuter i stedet for å rygge og hjelpe en stakkar slik at man kommer seg på riktig plass. Da blir det fort ganske varmt inne i helhjelm og mørke kjøreklær, det er det ingen tvil om. Men det løste seg til slutt. Vi tok kvelden i en liten typisk ferieby, tydeligvis litt utenfor sesongen, men vi fant oss hotell og fikk mat så det var helt ok. Nå følte vi at vi hadde god kontroll på tiden, men dagtemperaturen var ganske høy – over 30gr og da er det varmt å kjøre.

Lenger sør = mere varme:

Lørdag, denne dagen startet vi tidlig, rundt kl 7 for å komme oss et stykke på veien før det ble for varmt, kjørte et par timer og stoppet for å kjøpe frokost på en truckstop, der var det den flotte bufféen og vi koste oss fælt ute på terrassen der. I dag hadde vi ca 550 km å kjøre til Torrevieja. I Spania koster det det samme å kjøre motorvei med motorsykkel som med bil, men som regel er det gode alternative veier uten avgift. Vi kjørte derfor stort sett N-340/E15 resten av veien til Torrevieja, og det er for det meste 4 felts vei av meget god standard. Den siste rasten den dagen ble i Santa Pola, i skyggen med 34 gr. Herfra til Torrevieja, ca 30 km, ble det shorts og t-skjorte. Dette føltes veldig feil, men det var helt herlig.

Søndagen ble det vask og stell av sykler og utstyr og mandagen kjørte vi en dagstur ned til Cartagena. Dit var det ca 70km og dette er en by som er verdt et besøk, et gammelt romersk teater har de også. På kvelden ble syklene parkert i låst garasje, batteri ble koblet av og der skulle de stå til etter påske, trodde vi….

Men å vente så lenge gikk ikke det:

Litt før jul hadde vi en liten mimreaften og begynte å se på flybilletter, det er jo ganske rimelig å fly til Spania i januar. Som tenkt så gjort, en litt oval week-end fra torsdag til tirsdag ble resultatet. Vi hadde bestemt oss for å kjøre til Marokko! Torsdag 16. januar ble avreisedag.

Fredag startet vi opp ca kl 1200 og kjørte sørover, temperaturen var behagelige 14 grader og vi kjørte i godværet i noen timer før vi nærmet oss høydedraget som heter Sierra Nevada, her ble det regn og  4 gr. Her går veien på 1200 – 1500 moh i en strekning av ca 150 km.

Værmeldingen var slett ikke bra men vi la i vei med godt mot. Vi kjørte til Esepona denne dagen ca  550 km.

Litt Afrika må man også ha:

Lørdag, nå hadde vi en liten times kjøring til havnebyen Algeciras, som ligger like sør for Gibraltar. Fergetiden til Tanger er ca 1,5 time og vi fikk plass på ei ferge kl. 11.00,  så det var perfekt.  

På ferga måtte vi stå i kø for å få registrert passet hos en politimann, det tok sin tid. Når vi kom i land i Marokko var det litt av en seremoni. Det var politi og toll, skjemaer skulle fylles ut, motorsyklene måtte registreres og vi måtte dokumentere at vi var rettmessige eiere. Disse papirene skulle oppbevares adskilt fra kjøretøyet og vi måtte fremvise papirene når vi reiste derfra. Det som var kanskje det mest spesielle var politimannen som skulle stemple passet.

Korrupte tjenestemenn og fine fotomotiv:

Han holder frem hånda før han stempler og sier: Give me something! Det er ikke sikkert at han hadde stemplet hvis han ikke hadde fått noen Euro, jeg vet ikke men jeg fikk nesten inntrykk av det. Vi kom i land på den nye fergehavna Tanger Med som ligger ca 70 km øst for Tanger havneby. En ting hadde vi planlagt dårlig og det var kart på GPS, dette var utenfor Europa og dermed var det ikke noe kart tilgjengelig. En annen overraskelse var den dårlige skiltingen på veiene, men folk er kjempehjelpsomme og de er veldig glade i Euro, de vil ha betaling for absolutt alt. Det var to valgmuligheter når vi skulle kjøre til Tanger, det ene var motorveien og det andre var den gamle kystveien og vi valgte den. Det var da vi fant ut at vi burde hatt film og fotoutstyr montert på sykkel eller hjelm. Det er folk ute og går overalt, veldig lite damer å se, kun mannfolk med bæreposer og de fleste gikk kledd i merkelige brune lange ullfrakker med hette, litt munkeaktige. Vi kunne liksom ikke stoppe for å ta bilde av disse menneskene, med actioncamera montert er det bare å knipse i vei.

Vakthold av ypperste klasse:

Tanger by, vi hadde bestilt rom på et meget flott hotell ved byens hovedgate, Avenue Mohammed. De hadde lovet oss trygg parkering av våre tohjulinger og vi ble nok litt overrasket da vi fikk beskjed om å parkere ved inngangen. Der skulle det stå securitasvakter å passe på syklene mens vi var der fikk vi beskjed om. Jeg hadde sett for meg garasje, men dette virket absolutt trygt.

Dette hotellet kan absolutt anbefales og det heter Huzar Solazur. Tanger er kontrastenes by, vi var på en liten sightseeing i gamlebyen og Medinaen, som er en markedsplass med tusenvis av selgere, og sikkert en av de største salgsarenaer for kopi av merkevarer, vesker, jeans og masse andre produkter. Krydder var det kjempeutvalg av og dette med innkastere til spisesteder har de tatt til en helt ny dimensjon. De forskjellige tilbyderne hang seg på oss og nesten sloss om oss. Vi hadde vel egentlig ikke tenkt å kjøpe mat der men vi kom oss nesten ikke derfra så det ble middag der da. Det er første gang jeg har sett kafeverten løpe ut på byen for å skaffe oss en øl som han etterpå serverte innpakket i papir! Det er mange røvere i Marokko, det er i alle fall sikkert.

Fergefri søndag?

Søndag morgen, vi er de første til frokost kl. 06.00. Vi skulle kjøre langt og da er det greit å komme seg i gang fra morgenen. Første ferge skulle gå kl. 07.00 fra Tanger og der tenkte vi å være med. Men det blåste kraftig ute og på fergeleiet kunne de fortelle at det ikke gikk noen ferge i dag.

Vi kontaktet fergehavnen i Tanger Med og fikk der også beskjed om at det var kraftig vind, men at de hadde et håp om å kunne få til en avgang litt utpå tidlig ettermiddag. Dermed bestemte vi oss for å kjøre dit, men at vi ville ta motorveien denne gangen.  På vei mot motorveien passerte vi en bensinstasjon, det var Libya Oil. Motorveien var kjempefin og den skaffer også arbeidsplasser. Der møtte vi en mann, i sin karakteristiske kappe, han gikk der og kostet motorveien med en gatekost og han hadde med seg en dunk på hjul som han kastet søppelet oppi!

Endelig avsted:

Det ble en lang dag på fergeleiet, men jeg fikk skiftet bremseklosser på Wingen og det var på tide, de gamle var helt oppbrukt. Vi kom oss omsider om bord i ferga, fikk sikra syklene godt og vi fikk beskjed om at det var dårlig vær. Klokka ble over 4 før vi la fra kai på en litt spesiell måte, det skjedde med hjelp av en kraftig taubåt slik at vi skulle ha god fart i det vi passerte moloen. Det var kraftige bølger men overfarten gikk fint.

Bilde a afrikatur

Tidsnød:

Da  vi kom til Algeciras var klokka 18.00 spansk tid og vi hadde 600 km foran oss så her var det ingen tid å miste. Vi kjørte til Malaga og her stoppet vi for en matbit, det var slett ikke noe godvær akkurat. Vi hadde mistanke om at det kunne være dårligere vær i høyden så vi spurte en patrulje fra Guardia Civil men de sa at det var ingen problemer med å kjøre. Derfra til Granada var det ca 200 km og det mente de at vi kunne kjøre på en time og 15 minutter!

Vinter igjen:

Vi fortsatt i vårt tempo og i området rundt Granada møtte vi snøen, skogen var helt kvit av snø og veien var brøytet og saltet. Temperaturmåleren viste -1,5gr og det var ikke fullt så moro akkurat da, og vi visste at dette føret kunne vi få i minst 150 km.

Vi måtte bare ta det litt pent og det hele gikk bra, litt småkjølig på beina ble det. Men vi kom oss til Torrevieja, klokka ble vel ca.  03:30, da var det godt å kunne dra av seg  kjøreutstyret, ta en god dusj og få en liten matbit og sitte og prate gjennom alt vi hadde opplevd, bare på ei helg.

Mandagen ble det vask og stell av utstyr, syklene tilbake i garasjen til Tor Håvard slik at de er klare for tur tilbake til Norge etter påske.

Vi starter på vei hjem til Norge søndag 27. april, resten av historien følger etter sommeren.

Aktiviteter